Kjemikalier
Inne i plastproduktene vi bruker hver dag skjuler det seg usynlige kjemikalier som bør undersøkes nærmere. Disse kjemikaliene, eller tilsetningsstoffene, blir brukt for å forbedre egenskapene og funksjonaliteten til plasten samtidig som de reduserer produksjonskostnadene. Tilsetningsstoffene er avgjørende for forming, farging og forbedring av ytelsen til plasten, men de vekker også bekymringer knyttet potensielle miljø- og helsepåvirkninger.
Forskjellige typer kjemikalier
De fleste kjemikalier tilsettes under produksjonsprosessen for å gi plasten spesifikke egenskaper. Dette inkluderer kjemikalier som gjør plasten mykere, mer stabil, flammehemmende og/eller antibakteriell. Myknere tilsettes for å øke fleksibiliteten og holdbarheten til plast, stabilisatorer forhindrer nedbryting av plasten som følge av eksponering for varme, lys og oksygen, flammehemmere øker plastens brannmotstand og derfor sikkerheten til ulike produkter, mens antibakterielle midler hemmer veksten av bakterier og sopp i matemballasje og medisinsk utstyr. Hvilken type tilsetningsstoff som brukes, avhenger av polymeren og kravene til ferdige produktet. Bortsett fra kjemikalier som tilsettes med vilje, kan stoffer også oppstå utilsiktet (på engelsk non-intentionally added substances, NIAS), for eksempel katalysatorrester og forbindelser produsert fra sidereaksjoner.
Totalt sett er det mer enn 13 000 kjemikalier knyttet til plast og plastproduksjon. Av disse har 7 000 blitt analysert med hensyn til farlige egenskaper, hvor over 3 200 er identifisert som bekymringsfulle (Chemicals of Concern)1. De fleste tilsetningsstoffer utgjør en lav prosentandel av plasten, mens andre, som for eksempel myknere, kan utgjøre opptil 70% av plastvekten2.
Farer av kjemikalier
I det fleste tilfeller er tilsetningsstoffer ikke kjemisk bundet til plasten og kan derfor migrere og lekke ut i miljøet. Migrasjonen avhenger i stor grad av stoffets fysisk-kjemiske egenskaper som størrelse, kokepunkt, damptrykk, løselighet i plasten og miljøet rundt plasten. Helseeffekter knyttet til tilsetningsstoffer inkluderer kreftrisiko, reproduksjonsproblemer, hormonforstyrrelser og økotoksisitet for vannlevende organismer. Dyr kan spise plast- og mikroplastbiter og absorbere miljøgiftene i kroppen. Dermed kan miljøgifter spres videre i næringskjeden. Når dyr som er høyere i næringskjeden spiser dyr som er lavere i næringskjeden oppkonsentreres miljøgifter seg i næringskjeden, noe som også kan påvirke mennesker.
Når plast resirkuleres, kan tilsetningsstoffer i plasten også resirkuleres. Dette betyr at resirkulert plast kan inneholde kjemikalier som ble lagt til det originale plastproduktet, men som ikke har noen funksjon i det resirkulerte materialet. Med stadig økende krav til resirkulering er det stor sannsynlighet for at tilsetningsstoffer overføres til nye produkter. Og for hver resirkuleringssyklus øker andelen tilsetningsstoffer i den resirkulerte plasten. Kjemisk resirkulering kan separere kjemikalier fra plastmonomerer, men det er dyrt og energikrevende.
Regulering av kjemikalier i plast
Tilstedeværelsen av tilsetningsstoffer kan hindre resirkulering og redusere bruksområdene til den resirkulerte plasten. Et eksempel er plastemballasje for mat, hvor det europeiske regelverket (Forordning 2023/2006/EC)3 stiller strenge krav med hensyn på tilstedeværelse av kjemikalier i materialgjenvunnet plast som kommer i kontakt med matvarer. Det fører til at materialgjenvunnet plast ikke kan brukes så mye til matemballasje. Det er fastsatt strenge grenseverdier for maksimal tillatt total migrasjon og spesifikk migrasjon for angitte kjemikalier for å hindre spredning av miljøgifter. Et annet viktig regelverk for kjemikalier er det europeiske kjemikalieregelverket REACH (Forordning nr. 1907/2006)4 som regulerer bruk av kjemikalier i EU. Dette er en omfattende regulering for registrering, evaluering, autorisering og begrensing av kjemikalier. En tredje viktig regulering er Stockholmkonvensjonen5, som har som mål å redusere og eliminere produksjon, bruk og utslipp av persistente organiske forurensinger (POPs: persistent organic pollutants på engelsk), dvs. miljøgifter som ikke forsvinner. Når man regulerer kjemikalier, må man ta hensyn til produktenes levetid. For kortlivede produkter som emballasje vil substitusjon av farlige stoffer ha en mer eller mindre umiddelbar innvirkning på avfallet. For produkter med lang levetid, som PVC-gulv, forventes tilsetningsstoffer i avfall som er forbudt nå, men som var lovlig da gulvet ble produsert. Det betyr også at erstatning og eliminering av farlige stoffer må skje på forskjellige nivåer av verdikjeden, både oppstrøms og nedstrøms.
Forskningsprosjekter i Norge
