Kjemisk gjenvinning

For å håndtere det økende plastavfallet i årene som kommer og realisere en sirkulær økonomi, er det nødvendig med nye metoder til plasthåndtering. En lovende metode er kjemisk gjenvinning, som kan transformere fremtiden for plastavfallshåndtering.

Hva er kjemisk gjenvinning?

Begrepet kjemisk gjenvinning refererer til ulike teknologier som bruker kjemiske midler eller prosesser for å bryte ned plast til grunnleggende kjemiske byggesteiner (monomerer). Disse monomerene kan benyttes til å produsere ny plast på samme måte som jomfruelig materiale, men kan alternativt brukes til å produsere drivstoff. Dette står i kontrast til mekanisk gjenvinning, som ikke endrer den kjemiske strukturen til plast under prosessering.

Kjemisk gjenvinning omfatter flere avanserte metoder, hver med sine unike prinsipper. Blant disse er depolymerisering, pyrolyse og forgassing fremtredende metoder. Depolymerisering bryter ned polymerkjedene til monomerer ved hjelp av kjemiske reaksjoner. Disse monomerene kan polymeriseres igjen for å produsere ny plast. Pyrolyse bruker høye temperaturer i fravær av oksygen for å omdanne plast til flytende eller gassformige produkter kalt pyrolyseolje, som kan brukes som drivstoff til ulike typer motorer eller til varmeproduksjon. Forgassing, derimot, transformerer plast til syntesegass, en blanding av hydrogen og karbonmonoksid, som kan brukes i ulike industrielle prosesser, som f.eks. produksjon av kunstgjødsel, metanol, eller ammoniakk.

Fordeler og utfordringer

Bruk av kjemisk gjenvinning gir flere fordeler som er avgjørende for en sirkulær økonomi av plast. En av fordelene er at det er lavere krav til renhet av plasten som gjenvinnes kjemisk. Blandet plast, lavverdiplast eller annen plast som det er vanskelig å gjenvinne mekanisk, kan behandles med ulike kjemiske teknologier. Uten kjemisk gjenvinning ville disse plastproduktene blitt sendt til forbrenning. Kombinasjonen av mekanisk og kjemisk gjenvinning utvider dermed mengden plast som er resirkulerbar betydelig. Videre kan kvaliteten på plasten laget av kjemisk resirkulert materiale sammenlignes med jomfruelig plast, noe som gjør at plasten kan gjennomgå uendelige resirkuleringssykluser og fortsatt gi produkter med høy kvalitet. I motsetning til mekanisk gjenvunnet plast som mister kvalitet, kan derfor plasten laget fra kjemisk gjenvinning brukes til produkter med matkontakt eller produkter for medisinsk bruk. Avhengig av typen kjemisk resirkulering kan også tilsetningsstoffer separeres fra plasten, noe som er en utfordring for mekanisk gjenvinning.

Til tross for fordelene nevnt over, er det også noen utfordringer med kjemisk gjenvinning. En betydelig bekymring er den energikrevende prosessen på grunn av høye temperaturer og kjemikalier, som reiser spørsmål om den totale miljøpåvirkningen og bærekraft. Flere livsløpsanalyser indikerer at plastprodukter laget av mekanisk gjenvunnet plast har mindre miljøavtrykk enn plast laget fra kjemisk gjenvunnet plast, som igjen har et lavere fotavtrykk enn produksjon av jomfruelig plast fra fossile kilder eller forbrenning¹. Kostnadsproblemer utgjør også en barriere for utbredt implementering av gjenvinningsteknologier. Store investeringer kreves, og behovet for store mengder plastavfall for å oppnå lønnsomhet skaper utfordringer. Data som omhandler økonomiske investeringer og miljøytelsen for kjemisk resirkulering er begrenset på grunn av teknologiens begrensede kommersielle modenhetsnivå. Det er for tiden ingen stor skala operative anlegg for kjemisk gjenvinning i betydelig skala til tross for flere tiår med innsats².

Kombinert mekanisk og kjemisk gjenvinning

På europeisk nivå resirkuleres rundt 50 000 tonn plastavfall kjemisk i dag, en liten andel sammenlignet med over 5 millioner tonn mekanisk resirkulering. En fersk rapport antyder at kjemisk gjenvinning kan utgjøre 44% av all plastgjenvinning innen 2050³. For å optimalisere plastgjenvinningen og redusere avhengigheten av ny plastproduksjon, bør kjemisk gjenvinning betraktes som et supplement og ikke en konkurrent til mekanisk gjenvinning. Dette gir muligheten til å sikre avsetning av plastråstoff der mekanisk gjenvinning har sine begrensinger, og å bruke begge metodene strategisk for en mer bærekraftig fremtid.